Mellomrommet, et forsøk på å beskrive læring…

Av Tor Haugnes:

Jeg har i lengre tid tenkt om det kunne ha noe for seg å snakke om hvor læring foregår, sett fra mitt enkle hode – altså ikke som et forskningsbidrag, snarere en betraktning fra en enkel foreleser, i perioder tilknyttet BI LearningLab, derfor dette gjesteblogginnlegget.

Gammeldags og utrangert måte å lære på? Den fremtidige høyskolelektoren, lett fremoverlent, avfotografert på hybelen i Trondheim 1991

Gammeldags og utrangert måte å lære på? Den fremtidige høyskolelektoren, lett fremoverlent, avfotografert på hybelen i Trondheim 1991

Jeg har jo forelest en stund. Dersom jeg tar med min tidlige streben etter å finne ut om akademia kunne trenge en slik som meg, fikk jeg min ilddåp som studieassistent og gruppeleder i Gudmund Stang sitt kurs i økonomisk historie tilbake i 1996/97. For Handelshøyskolen BI har jeg vært timeforeleser siden 1999. Utallige studenter er dermed utsatt for en god del prøving og feiling av det eksperimentelle slaget. Hele tiden har jeg hatt det store og vanskelige spørsmålet i bakhodet, hvordan lærer studentene? Er alt som før egentlig? Som den gangen jeg mot slutten av studietiden ”bodde” på biblioteket (på NTNU) og leste meg gjennom milevis med Stortingsproposisjoner på jakt etter (marginal) forståelse av velferdsstaten og den økonomiske organiseringen av det som nå omtales som ”den norske modellen”. Hvordan lærte jeg selv? (se bilde) Jo i hovedsak gjennom selvstudium, noe kollekviearbeid og selvsagt, enkelte (merkelige) forelesere har nok spilt en forskjell.

Tilbake til sammenligningen med det som jeg tror foregår i dag… Det er så mye som er annerledes. Flere ting er nytt: Heltidsstudenten er erstattet av en ”multi-taskende 28-åring” som er gjennomsnittsalderen for norske studenter, arbeidskrav og andre former for prosessovervåkning, for ikke glemme det revolusjonerende Internettet, kommersialisert og for alvor introdusert i samme periode som jeg gikk rundt i trøndertåka på jakt etter en dypere innsikt (jeg aldri fant). Den gang da gikk jeg selvsagt til (de fleste)forelesningene. Om ikke noe annet for å få bekreftelse på ting jeg burde ha lest og forstått. Jeg har inntrykk av at dagens gjennomsnittsstudent har samme innstilling til det som skulle vise seg å bli mitt (foreløpige og mystiske) karriere valg.

Men, som foreleser i dag har jeg et arsenal av verktøy til både å måle og påvirke læringen. LMS-et, for noen et forhatt og uforståelig makkverk, kan brukes til mange spennende ting som øker forståelsen av hvordan studenten lærer.

For min påstand er at det langt fra bare er i forelesningene at innsikten øker mest, for det er og blir gjennom innsikt og mestring av faget, som oppstår mellom forelesningene – altså mellomrommet. Jeg er altså blitt alt mer opptatt av dette mellomrommet, ikke bare selve leveransen i auditoriet. Og dette er bare starten, på erkjennelsen av at jeg kan gjøre en forskjell også mellom forelesningene. Dessuten er det enkelt, når jeg først har begynt å tenke på det – og forsøker meg fram på ulike aktiviteter i LMSet, først og fremst gjennom oppslag men alltid med lenker til enten eksterne artikler/innhold jeg vil at de skal lese/forholde seg til, et spørsmål i forumet, en enkel poll i forkant og/eller etterkant av forelesningen, en konkurranse – det er bare fantasien som setter grenser for hva jeg kan gjøre i mellomrommet.

Tidkrevende? Tja, selve tenkingen tar som regel lengre tid en selve oppslaget eller hva det nå er jeg velger å gjøre, men samtidig blir alt jeg gjør i hvert eneste kursrom lagret og følgelig kopierbart til gjenbruk – til neste gang.

Dessuten har jeg omsider dristet meg ut på Twitter, som meg selv,og planlegger et twitter-prosjekt i et større kurs til høsten. Det blir spennende – for her er det muligheter for både respons og måling av aktivitet i ”mellomrommet”.

Hvor er studenten?
Jeg hører ofte dette at studentene ikke leser nok, de er ikke på forelesninger og i hvert fall ikke inne i kursrommet på LMSet. Nei, hvor er de? Det er sikkert ganske frekt av meg å påstå at alle som sier dette – og mener det siste, ikke har forstått nettmediets grunnregel nr 1: Du må dele for å få.

Altså, dersom jeg som lærer ikke er inne på kursrommet, aktivt og med en plan, hvorfor skal studentene være der? Det er da virkelig mange andre steder det er (både) morsommere (og mer nyttig) å være.

Mellomromsmøtet kan finne sted på nettet som en følge av at jeg legger ut en lenke til en aktuell sak – men helst ikke alene, gjerne sammen med en liten ”poll” (si din mening) eller lenke til diskusjonsforum og/eller et par raske spørsmål (spørreundersøkelsesverktøyet). En annen (sikkert nedtegnet et sted av Nina Furu eller en annen ekspert – men jeg skriver nå: uskreven) regel er unngå ”dead ends”. Altså oppslag eller andre ting som ikke er lenket opp til mer informasjon, eller aller helst en eller annen form for aksjon – som forutsetter et minimum av tankearbeid. Det kan være så enkelt som ”si din mening”. Det er i mange tilfeller et spennende utgangspunkt for en forelesning – dersom jeg i forkant av forelesningen har avdekket stemningen. Til høsten har jeg ambisjoner om å aktivere stemmefunksjonalitet i selve forelesningen.

**

Et annet triks er å ta bilder og legge de ut i (det lukkede) kursrommet. Dette har jeg gjort med hell, se illustrasjonsbilde. Bilder av fellesopplevelser fungerer godt som stemningsskaper og kan vekke assosiasjoner til hva det var som foregikk i timen. Eller rett og slett lokkemat for å få de håpefulle inn i kursrommet og ”overrumple” dem med mer fagstoff og mer ”mat”.

For noen høres dette ut som mye (unødvendig) arbeid (som har lite med faglig formidling å gjøre) men jeg har aldri hatt mer informasjon om hva som skjer og hva som virker for å motivere til egeninnsats og faglig nysgjerrighet. Det gir meg som lærer mye glede og derfor vil jeg oppfordre deg til å tenke mer på hvordan du kan utnytte ”mellomrommet” i kombinasjon med den stilen du har som underviser!

Fantastiske Morten Erichsen ved BI Trondheim utvider metaforen min med det mer tilbakelente begrepet: "bakrommet"

Fantastiske Morten Erichsen ved BI Trondheim utvider metaforen min med det mer tilbakelente begrepet: "bakrommet"

 

Next Post:
Previous Post:
This article was written by

Tor Haugnes er ansatt som høyskolelektor på Handelshøyskolen BI. I tillegg er han engasjert av BI LearningLab for å bistå med opplæring og deling av beste praksis i bruk av IKT og undervisning. Har du spørsmål eller kommentarer - ta kontakt med tor.haugnes@bi.no

There are 2 comments for this article
  1. Ragnvald Sannes at 13:08

    Hei Tor
    Flott innlegg og refleksjon. Metaforen “mellomrommet” er ny for meg, men jeg tenkte umiddelbart på det som kalles “white space” på et annet språk. Problemet kan vel formuleres med at når mellomrommet kan betegnes “tomrommet” så skaper studenten sine egne “mellomrom”, om de gjør det i det hele tatt. Dette mellomrommet er arenanen hvor læring sannsnligvis skjer, og da er det kanskje like greit å si det gjennom snakke om arenaer for læring; “learning spaces”?

  2. Tor Haugnes at 10:27

    Gode tanker Ragnvald. Jeg er helt enig at “learning spaces” er bedre enn det grovkalibrede “mellomrommet”. Som du vet er jeg opptatt av å fylle disse learning spaces med innhold slik at det ikke blir noe “tomrom”. Mer følger med andre ord 🙂

Leave a Reply