Digitale verktøy = økt læring?

Digitale verktøy = økt læring?

Jeg har ansvar for å følge opp pilotprogrammet på BI. Vi har satt igang 59 pilotprosjekter med over 70 faglige. Heldigvis er noen av de avslutta, etter påske kommer det flere. Vi er ganske opptatt av at vi skal lære noe av det. Jeg er litt lei meg for at vi ikke har følgeforskning på det, men det er ikke innenfor jobbeskrivelsen til gruppa mi og heller ikke noe vi hadde hatt kapasitet til. Heldigvis skriver to masterstudenter fra UiO masteroppgave med data fra en av pilotene. Og noen få av pilotene, slik som Njål Foldnes, forsker på egen pilot. Noe lærer vi av det. Men jeg skulle gjerne ha lært mer på tvers av pilotene, sett resultatene i sammenheng. Nå sitter jeg her og tar inn så mye inntrykk jeg bare kan og formulerer meg hypoteser om hvordan ting henger sammen, men det er ikke forskning, og det er ikke sikkert, det er bare antagelser vi kan jobbe videre med.

Nå om dagen sitter jeg og reflekterer over resultatene til Siv Staubo, hvor strykprosenten gikk ned fra 40 % til 10 %, med bruk av tematiske korte videoer. Med slike resultater trodde jeg at alle hadde sett videoene. Men det har de ikke. Det er ca halvparten av studentene, og noen ganger færre, som har sett videoene. Ut fra strykprosenttallene lurer jeg derfor på om dette er den andelen av studentene som ellers hadde stryki som er de som har sett videoene, mens de som gjør det bra på eksamen ikke ser videoene. Kanskje fordi de allerede opplever mestring. Og at videoene hjelper de som ikke opplever mestring. Det er isåfall et viktig funn. Da kan slike videoer være et nyttig verktøy i kurs hvor det er mange som sliter, mens det kanskje er overflødig i kurs hvor de fleste normalt gjør det bra. Og da er det jo ikke noe vits å bruke ressurser på det.

Samtidig ser vi noe annet i et nettkurs hvor Facebook har vært mye brukt, spesielt blant studentene, og ikke så mye av faglærer, konturene av at det er de som allerede er faglig trygge som bidrar mest og kanskje også lærer mest av å dele og kommentere. For de som er svake i faget kan det bli mye, overveldende, og man blir sittende å se på istedenfor å prøve seg sjøl, for de andre er jo så mye bedre. Kan hende man til og med venter på at han gode skal svare istedenfor å hive seg utpå sjøl.

På BI jobber vi mye i tradisjonen til John Biggs og prøver å få til samstemt undervisning. Med store klasser med opptil 4500 studenter som tar samme kurs så gir det gjenklang hos oss og snakke om akademiske Susan og ikke-akademiske Robert. Vi har begge studentgrupper (og også strategiske Peter), og vi snakker ofte om at vi trenger virkemidler som treffer begge grupper. Jeg lurer på om vi begynner å se eksempler på hvordan digitale virkemidler slår ut ulikt for gruppene, og at det å gjøre en didaktisk relasjonsanalyse blir stadig viktigere før man velger hvor man skal sette inn innsatsen. Men her er vi bare i starten av å jobbe målretta og å vite hva vi bør bruke når. Det hadde vært veldig nyttig å hatt noen som gikk inn og så på alle pilotprosjektene våre på tvers for å se hva vi har lært og hva vi bør gjøre framover på bakgrunn av det.

Next Post:
Previous Post:
This article was written by

Leave a Reply