Betaler du skatten din med glede?

Reisebrev av Anders Tveit, Førstelektor ved Institutt for Samfunnsøkonomi, Handelshøyskolen BI:

Dette reisebrevet er basert på Krugman (2012) og egne feltstudier i Berkeley og San Francisco.

I november skal ikke amerikanerne bare velge ny president, de skal også stemme over en lang rekke proposisjoner. I California dreier dette seg om alt fra dødsstraff via merking av matvarer til skatt. Hva de 11 proposisjonene innebærer finner du god informasjon om på delstatens hjemmesider, men er det der amerikanerne finner grunnlag for å ta sine beslutninger? Hvordan klarer de å lukke ørene for all propagandaen de får servert i radio og på tv? Nå mot tiden for valg, dreier dette seg lite om innhold. Det går stort sett i hvilke betydningsfulle personer og organisasjoner som er for og hvem som er imot. Det er slik reklame jeg hører på når jeg drar på tur i helgene. Da ruller jeg ut på de store motorveiene med seks til åtte felt sammen med alle de store flotte bilene. Ja det er sant, de er fortsatt store her borte.

I hverdagen spaserer jeg rundt blant mange ungdom i Berkeley, ungdom jeg antar er studenter. De har et tydelig mål med sin vandring, men jeg ser også mange som ikke vandrer. Etter hvert legger jeg merke til at det er de samme jeg møter på samme sted hver dag. De skal ingen steder fordi de er hjemme. Det er der de bor, på gaten. En dame, hun kan vel være 30 år, ”bor” inntil et tregjerde. I dag sto hun og feide bort løvet som nå begynner å legge seg i Berkeley. Hun var klar for natten. Dermed krøp hun inn under et fillete teppe. Det regnet i dag, men hjemmet hennes hadde ikke noe tak.

På gaten finner vi alle variasjoner. Alle aldersgrupper, kjønn og etnisk bakgrunn. Det de har felles er spørsmålet om å slå i hjel tid. Hva gjør du når din verden har snevret seg inn til det som skjer på et gatehjørne?

De store inntekstforskjellene er et tema Krugman diskuterer i sin bok. Noen er ustyrtelig rike og blir bare rikere, mens andre har sunket ned i en fattigdom de ikke kommer seg ut av. Det er også en side ved denne situasjonen. Historisk har USA vært kjent for et meget fleksibelt arbeidsmarked. Amerikanere var kjent for å flytte på seg i sin søken etter arbeid, men etter finanskrisen i USA har mobiliteten sunket drastisk. Som for de husløse på gaten i Berkeley, de skal ingen steder. Hvor skulle de dra? Verden snevrer seg inn og det gjør også jobb mulighetene, en faktor Krugman trekker frem. Etter et år eller to synker sannsynligheten drastisk for at de noen gang kommer seg tilbake i jobb.

Men så er det dette med makro. Basert på mine observasjoner i Berkeley eller San Francisco, kan jeg ikke trekke generelle slutninger for hele landet. I San Francisco kan jeg studere forskjellige køer. En er turistenes kø for å komme på turistattraksjonen trikken. En annen er suppekøen på Union Square. Av disse er den siste størst, men hva sier makrotallene? Statistikken sier at arbeidsledighetstallet i USA innebærer at det er 13-14 millioner uten jobb. Men er da personene i suppekøen regnet med? Svaret er nei. Hvis vi bruker en videre definisjon på antall arbeidsledige er tallet i følge Krugman 24 millioner. Hvis det støtter argumentasjonen er det også dette tallet jeg hører Romney bruker i sine debatter.

Så finnes det da noen veier ut av dette uføret for amerikanerne? Mens republikanerne svarer at privat sektor vil ta seg av dette, bare de får lavere skatter, er ikke Krugman enig. Hans svar er at myndighetene må gripe inn med økt etterspørsel slik at hjulene kan komme i gang igjen. Dermed vil de få lavere utgifter til arbeidsledighetstrygd og økte skatteinntekter slik at statens finanser bedrer seg. Økonomer tenker med en gang på John M. Keynes sin argumentasjon og ja, Krugman er en Keynesianer.  Kongressen og delstatsmyndighetene må aktivt inn. Grepet er økte offentlige utgifter slik at etterspørselen øker. Feilen i samfunnet i dag i følge Krugman, er manglende etterspørsel.  Det er der nøkkelen til å komme seg ut av dette uføret ligger. Men hvilken tro har amerikanere egentlig til myndighetene? Hvem tror de på bortsett fra seg selv? Som vi alltid har hørt er USA mulighetenes land. Det finnes utallige historier om de som har klart det, men for tiden er også antallet utrolig stort når de gjelder de som ikke har klart det. Så et spørsmål til de som har klart det. Kunne de klart å betale litt mer til fellesskapet? Ikke nødvendigvis for at underskuddet på statsbudsjettet skulle bedres, men for at myndighetene i stedet kunne brukt disse pengene til økte offentlige utgifter.

La oss ta et eks ved å gå tilbake til proposisjonene og se nærmere på prop. 30. Den dreier seg om en midlertidig skatteøkning som skal øremerkes utdanning. Hvis ja vil det innebære økt skatt for de som tjener over 1.5 mill norske kroner. For disse vil økningen være på 1 % poeng (opp fra 9.3 %). For de som tjener over 1.8 vil økningen være på 2 % poeng og for de som tjener over 3 mill vil økningen være på 3 % poeng, men selv i det liberale California er kreftene store mot slike inngrep. it will drastically increase taxes and give them to politicians and special interests to spend as they please.”ifølge Stop prop 30.

Mens mange ser ut til å ha vendt seg til alle som bor på gaten har jeg ikke kommet dit enda. Så jeg gir av mitt overskudd og kommer til å betale min skatt med større glede, tilbake i Norge.

Vote yes on prop 30!  

og blant motargumentene:

Stop prop 30. The truth about prop 30

 

Anders Tveit

Berkeley 31. oktober 2012

 

Litteratur

Krugman, Paul. 2012. End this depression now! W.W Norton & Company

Next Post:
Previous Post:
This article was written by

Leave a Reply